Hva er Dunyazad

Forestill deg et pergament.

Du åpner den, og der er en fortelling. Du leser den, lukker den igjen. Så snart du åpner den på nytt, er fortellingen en annen – men inni ligger noen du allerede har møtt. Eller det samme landet, sett fra et annet vindu. Eller en flat stein på en skjær, som for tretti år siden var en annen manns plass.

Ingen fortalte deg det. Du kjente ham igjen.

Dunyazad er det pergamentet.

Tråden som binder

En fortelling kan knyttes til en annen gjennom en person, et sted, et tidspunkt – eller en idé. Og det er ofte ideen som overrasker mest, fordi den binder sammen historier som ellers ikke har noe til felles. En fabrikk i provinsen i 1991, en heks på en ligurisk klippe, en landsby på en planet med to soler: og i alle tre finner vi den samme handlingen, noen som gjør noe godt i det skjulte og ikke forteller det til noen.

Dette er ikke referanser. Det er porter. Hver og en åpner seg og leder til historiene der den personen, det stedet, den ideen virkelig betyr noe – begynnende med de der det betyr mest.

Til leseren

Når du logger inn, blir pergamentet ditt eget. Dunyazad – som i Tusen og én natt er søsteren som hver natt ba om en ny historie – husker hva du har lest og foreslår det ikke på nytt. Men viktigst av alt, hun forstår hvordan du leser: om du følger en person gjennom årene, om du har blitt glad i et land, om det som holder deg fast er en idé som kommer tilbake. Og hun fører deg videre langs den tråden, ikke en annen.

To lesere som starter fra samme fortelling, ender opp på to forskjellige steder. Det er poenget.

For forfattere

Under fortellingene ligger et mycel: det tynne nettverket som befinner seg under jorden og som ingen ser, mens det som stikker opp i overflaten er historiene. Å skrive her betyr å pode seg inn der nede.

Din fortelling bringer med seg sine mennesker, sine steder, sine ideer – og fra det øyeblikket kan den som kommer fra en annens fortelling finne veien inn i din, fordi dere deler en by, et yrke, en besettelse. Og den som går inn i din, kan komme ut mot resten av verden.

Du kan bygge ditt eget territorium, med dine egne karakterer som beveger seg gjennom dine historier. Eller du kan slå rot i det som allerede finnes, og låne noen – ved å spørre den som skapte dem. De to tingene utelukker ikke hverandre: røttene er de samme.

Og hvis du er interessert, maskinen under

For at alt dette skal fungere, trengs kjedelige ting som er gjort riktig. Hver person, sted, gjenstand eller idé har en stabil identitet som aldri endres: to Margherita forblir to Margherita selv om de er tusen fortellinger unna. Hver forbindelse har en vekt, for å dukke opp i en scene er ikke det samme som å bære en historie. Og hver fortelling står på en unik tidslinje – den samme for en august på landet og for en planet med sin egen kalender – slik at «før» og «etter» betyr noe.

I dag holder myceliet sammen 7 fortellinger og 100 referanser, hvorav 15 forekommer i mer enn én historie, fra 1991 til 2300.